"kjære Odin kjære, jeg elsker deg!
det er helt jævlig, you know. jeg har så fryktelig vondt i magen. det gjør vondt å puste uten deg, det gjør vondt å tenke uten deg, det gjør vondt å være på fuckings facebook. det føles ut som om jeg har glidemiddel på hendene og du bare har gliiiidd gjennom fingrene på meg. det er en helt jævlig følelse! det er en helt jævlig følelse når jeg vet at alle de gangene du har sett meg i øya og sagt: "jeg elsker deg" så har du løyet. at de ordene var like vanlige i kjeften din som "jeg er sulten" eller "jeg har ikke gjort leksene mine" skjønte jeg jo først etterpå, men fy faen så vondt det gjør! all musikken min er deprimerende, for jeg tenker bare på deg. for hver gang noen synger "you" så dukker du opp i tankene mine og du står det er og smiler. jeg har lyst til å slå deg, men jeg vil ikke at du skal ha det vondt. dét er jævlig, det.
du vet, Odin, hodet mitt er som en sky full av ord, som tåke jeg ikke finner frem i. jeg føler meg blind, bare på grunn av deg, du har hendene dine foran øynene mine og du slipper ikke. du presser de inn i skallen min så alt jeg ser er stjerner, det gjør vondt, jævlig vondt. jeg skulle gjerne sagt at du var stygg, men da hadde jeg løyet og det vet du. jeg har lyst til å såre deg så mye som du har såret meg, men then again jeg vil ikke at du skal ha det vondt. hvorfor er ikke den følelsen gjensidig, Odin? hva har jeg gjort?
du er så vanskelig å komme over, Odin. Du er som en stor, lang oppoverbakke som aldri ender. du går bare oppover og oppover og solen kommer aldri over deg. du skygger til alt, og det gjør så vondt, men det verste er at jeg ikke klarer å gå lenger. jeg bare står der. føttene mine vil ikke gå, de vil heller løpe nedover, tilbake, hjem til deg. Odin, jeg savner deg.
du er så teit nå, Odin. du vet jo at alt jeg vil er å være i armene dine, det er jo det som er trygt. de kraftige, herlige armene dine som passer på. jeg vil ikke at du skal ha andre jenter, flørte med andre enn meg, kysse andre enn meg, jeg vil være din din din, Odin! o animal brutum, du er så teit! du har misforstått alt, jeg trenger deg jo. jeg er helt desperat, jeg har vondt i magen av å ha den følelsen av at jeg ikke kan kontrollere noe som helst, jeg kan ikke gjøre noe for å få deg tilbake, jeg kan bare vente for God knows how long!
jeg elsker deg jo, det burde vel være nok. jeg er jo bare din, ingen annens, og jeg er liten, redd og usikker. Odin, kom tilbake. drit i alle andre, vær min, la meg passe på og være der for deg. jeg kan klare det, jeg kan det. det skulle jo være oss for alltid, jeg vet det inni meg. jeg savner deg Odin... jeg trenger deg. kom tilbake!"
Iris bretter brevet pent, putter det i en konvolutt og skriver Odins adresse utenpå. Hun ser på det, lenge. Repeterer det hun har skrevet inne i hodet sitt, begynner å gråte og legger brevet i en eske sammen med alle andre. Det er brev nummer 10. Hun har skrevet ett for hver dag han har vært borte, men Odin vet det ikke. Han finner det heller aldri ut.